Av: Morten Haave.
Hei! Jeg heter AK. Jeg heter jo ikke AK, da, jeg heter Anne Karine. Og det her, det er Topp 20.[1]
Disse ordene sparket i gang 1990-tallets ikoniske programserie for alle som likte listepop – og drømte om en enkel og grei mulighet til å ikke bare høre musikken, men også å se den. VG-lista Topp 20. Et ukentlig innslag i radio, på onsdager, så sendt på tv dagen etter. Noen ventet spent på hvilke nye videoer som denne uka dukket opp i underholdningens navn, andre fikk vel en overdose av kommersialisme og skygget unna.
Programserien ble etter hvert utvidet med kjempeshow på Rådhusplassen, før tv-biten av det hele ble avviklet. Starten på det hele, derimot, var betraktelig mer minimalistisk. Vi vender tilbake til programleder AK den 2. februar 1995:
Her kommer vi til å se videoene på de 20 mest solgte singlene i løpet av siste uka. Vi går rett på lista, og på 20. plass så har vi DJ Bobo med Love is All Around.
Rett på lista! Og ingen passet vel bedre enn DJ Bobo til å åpne showet. Som sveitsisk eurodance-artist stakk han seg noe ut blant alle de andre tyske, nederlandske, belgiske – og svenskene i Rednex – som gjorde ham rangen stridig, selv om det musikalsk gikk ganske ut på ett. Det er slik «alle» husker 1990-tallet, før boyband, trance og hip hop dominerte slutten av tiåret. Full dance-dominans var det langt ifra, men det skal vi komme tilbake til.
Det som slår en desto mer med programintroduksjonen i dag, er selvfølgelig den nedstrippede stilen. Lite utenomprat, rett på sak, kjør musikk, og ikke var det noen effekter eller kulisser i studio heller. Programlederen ble filmet foran et blått lerret hvor en grafiker la på nokså rudimentære grafiske effekter.
Noen ganger ble programmet filmet utendørs. Det skjedde, forteller programlederen i dag, når crewet skulle bruke studio og tilfeldigvis oppdaget at det var opptatt. Denne noe slentrende stilen vises også ved at man for eksempel droppet å ha med lysmann og script i det andre programmet, 9. februar 1995.
For musikkvideo-fans var det selvfølgelig gull å bare få se sangene, og slippe studiobesøk, konkurranser og annet. Topp 20 var heller ikke eneste program som valgte dette formatet. Likevel skulle aktørene etter hvert spørre seg om stilen var den mest egnede måten å presentere de mest solgte sangene. I denne teksten skal vi se på hvorfor Topp 20 ble startet som tv-program på NRK, hvorfor showet fikk en minimalistisk stil fra starten, og hvorfor denne stilen ble byttet ut allerede fra høsten 1995.
Music Television
Programledere som med basale hjelpemidler introduserer en serie videoer, kalles video-jockeys (vj’er) og forbindes vel først og fremst med MTV. Musikkanalen ble lansert i 1981 og kom til Norge som kabeltilbud. Ikke bare gikk Topp 20 «i beste MTV stil»,[2] men også kanalen ZTV, som ble lansert i norsk drakt i mars 1995, var preget av slike «nye, unge programledere, som stående rett opp og ned leverer lavkostprogrammer med friskhet, nerver og street credibility».[3] Topp 20 var åpenbart inspirert av stilen som MTV hadde rendyrket. Eller?
– Det handlet litt om konkurransen med videokanalene som begynte å komme, forteller Odd Arvid Strømstad som satt som prosjektsjef i NRK den gangen. – Det hadde nok også noe med økonomi å gjøre, det å lage noe som ikke koster for mye, men som likevel er et fast tilbud, understreker han.[4]
Økonomiske hensyn var nok ikke mindre viktig i MTV, som skulle fylle hele tv-dager med slike programmer. Den «nye, unge», friske stilen kan altså ha tvunget seg mer fram av budsjetthensyn enn av at MTV var et uttalt forbilde. I så fall hadde Topp 20-stilen en spuriøs sammenheng med MTV-stilen. Mindre tvilsomt er det at den amerikanske musikk-kanalen var avgjørende for å øke betydningen av musikkvideoer.
Videoenes tilstand på 1980-tallet kan sees av TopPop, et hitlisteprogram som gikk på NRK i 1987, 1988 og 1989. Gjennomgående besto musikkvideoene som ble vist der, av de forskjellige bandene i konsertsetting. Variasjonen var liten, enten det var Bee Gees eller Rune Rudberg som sang.[5] Andre lagde riktignok mer artistisk ambisiøse videoer, hvor det best kjente eksemplet i Norge er A-has «Take on Me». Stadig flere gjorde som A-ha og utviklet musikkvideoen henimot et slags kunstuttrykk. Det skapte selvsagt enda større forventninger om et musikkvideoshow hos publikum, som drømte om å se nettopp sine favorittvideoer bestige hit-programmets nut.
Programleder AK, som heller ikke bare heter Anne Karine, men også Dybdahl, var blant dem som vokste opp med musikk som en slags drøm. En spennende verden man fikk tilgang til gjennom intrikate inngangsportaler. I det seine 1970-tallets kontekst vil det si en reiseradio som faren hadde kjøpt. Her var det å sitte og skru, så fant man «skurrete mellombølger» med kontinental musikk og dj-prat. Radio Luxembourg. «Your station of the stars».
– Jeg får gåsehud bare av å snakke om det, sier Dybdahl i dag. Mellombølgene var rett og slett en «sped introduksjon til en helt annen verden».
Så kom 1980-tallet, og videoer var vanskeligere å søke seg inn på enn mellombølgene. De fleste tv-tittere var prisgitt Norsk Rikskringkasting. Som sagt kringkastet Marienlyst moderne musikkvideoer, men det skulle litt til for at de tok seg bryet. Dybdahl selv tryglet for eksempel i et musikkblad i 1985, i uthevet skrift og med tre utropstegn: «Vi gratulerer TNT med den velfortjente suksessen i USA, og den meget bra videoen. VIS DEN, NRK!!!»[6]
Satsinger som TopPop, som av daværende prosjektleder beskrives som «en ripoff» av Top of the Pops på BBC,[7] forsvant også etter få år. Heller ikke begrepsparet «Sky Channel og Pat Sharp», som 80-tallsnostalgikere konstruerer sin nostalgi-mytologi rundt,[8] varte inn i evigheten. Hockeysveismannen Sharp og hans forlokkende hit-presentasjoner lokket ungdom til de mest outrerte stunts for å få tilgang til en høyere himmel enn sosialdemokratiet kunne tilby. Forfatteren Tore Renberg er blant dem som har beskrevet et slikt stunt: å jevnlig oppsøke bestemødre som hadde kabel-tv hjemme.[9] Inn mot 1990-tallet mistet vel Sky Channel sin betydning i Norge.
NRK møter behovet
I den renbergesque nostalgien portretteres Sky Channel som evangelisk, og NRK som håpløst treig på avtrekkeren. Fra 1991 og noen år framover satset NRK imidlertid mer systematisk på eldre ungdom og unge voksne. Det skulle skje gjennom en egen redaksjon. U var dens navn.
Ut fra denne enkle bokstaven sprang ulike programmer med ungdomsfokus som fellesnevner. De som var mellom 15 og 25 på det gjeldende tidspunktet, husker antakelig U, og også i ettertid har redaksjonen hatt betydning. Programflaten var treningsbanen til ei rekke tv-personligheter som ble blant landets fremste: Alex Rosén, Eia og Tufte er vel de mest kjente foran kamera, og bak var for eksempel Morten Tyldum med som regissør fra starten i 1991.[10] At Eia og Tufte etter hvert skapte seg virkelig store navn ved å ironisere over U-formatet,[11] blir en annen sak.
Også det at TV 2 startet i 1992, gjorde at NRK måtte gruble mer over seertilbudet sitt. Noen mente at NRK med nysatsinger som Topp 20 ønsket å demme opp for en «veritabel seerflukt» i aldersgruppa 15–23 til andre tv-kanaler – også TV Norge og TV 3.[12]
Ikke alle i NRKs ungdomsredaksjon mente at videoframvisninger var måten å endre en slik utvikling. «Rockevideoer er forutsigelige. Derfor prøver vi å unngå slike», uttalte U-redaksjonssjef Karin Julsrud bare noen måneder før Topp 20 startet. Rockevideoer var en del av «kommersielt søppel-TV» som norsk ungdom ble oversvømt og «visuelt bombardert» av, mente sjefen.[13] Så lenge ungdom så tv, skulle det være kvalitetsprogrammer på NRK, «det er noe galt med oss hvis de sitter klistret til ungdomsprogrammer i kommersielle TV-kanaler», uttalte Julsrud.[14] Omtrent på tida Topp 20 ble lansert, gikk Julsrud imidlertid videre i karrieren, fra U-redaksjonen til å bli dramaregissør.[15]
Ikke bare tv, men også radio gjennomgikk varige endringer. I oktober 1993 ble radiokanalen P3 («Petre») introdusert. Denne kanalen dyrket fram egne humorister, som gjengen bak XL, og hentet prospektive radioprat-talenter som Håvard Sylte fra Radio Oslofjord.[16] «Howard» var særlig kjent for idiosynkratiske utrop som skulle få opp stemningen. Høsten 1996 dukket han også opp på skjermen med sine utrop à la «hey, hey, hey, baby!» i det partystemte fredagsprogrammet Fårschpil. Programmet fikk slette kritikker,[17] men da fra skribenter utenfor målgruppa. Satsingen ble kuttet fra NRK2 etter kort tid, men ikke for sin egen del. Samme skjebne led nemlig et stort antall andre egenproduserte programmer, og det blir uansett en annen historie.
NRK tv forsøkte seg også med andre popmusikkprogrammer. TopPop er nevnt. Seinest ute før Topp 20 var Nils Heldal med Norsk Roxkring Kasting & Co. Programmet gikk i hele 1993 og 1994,[18] men måtte gå inn for å gjøre plass til Topp 20-satsingen. Det ble vist videoer i Norsk Roxkring Kasting & Co, men kanskje ble det for tilfeldig at en kurator satt og valgte ut videoer fra program til program? Det var kanskje morsomme for platekjøpere å følge med på om «deres» foretrukne singler nådde toppen. Noe annet som ble ryddet i på samme tid, var nemlig hitliste-utbudet i Norge.
Listomania
Lister over alt mulig fascinerer mange,[19] og det fantes flere musikklister på markedet. VG-lista fra 1958 var vel høyest på lista, med konkurrerende eller supplerende varianter i Dagbladet, NRK og de kommersielle radiokanalene. En del fikk også med seg svenske lister.
I 1991 forsøkte et reklamefirma å samle inn spillelister fra 39 nærradiostasjoner samt NRK, og derfra aggregere ei nasjonal liste over de mest spilte låtene. Ifølge DN var Norge det ellevte landet i Europa med ei slik liste. Hver torsdag skulle reklamefirmaet sende ut lista, som fikk navnet Radio Topp 20, gratis gjennom Norsk Telegrambyrå. Lista ble derigjennom plukket opp av den trykte pressen samt NRK-programmet Ungdommens radioavis.
Radio Topp 20 skulle fylle en funksjon som VG-lista angivelig ikke klarte. Sistnevnte «kritiseres stadig oftere for ikke å gi et korrekt bilde av hvilke plater som selges her i landet», ble det påstått. Den daværende VG-lista baserte seg nemlig på hvilke salgstall som platebutikkene tok seg bryet med å sende inn, med noget svake kontrollmekanismer.
Å influere Radio Topp 20 var riktignok «enkelt, men å manipulere den er umulig», hevdet listas gründer David Fishel. Allerede etter fem ukers drift kom det imidlertid meldinger om at to artister ble diskvalifisert fordi deres respektive plateselskaper prøvde å – du gjettet det – manipulere lista. I det ene tilfellet var det snakk om å betale for å spille sangen i reklametid, i det andre tilfellet lokket plateselskapet radiostasjonene med det VG så fint kalte «milde gaver». Enkelte nærradioer fryktet nå et stempel som useriøse, og Radio Topp 20 tok aldri helt av.[20]
Først i slutten av 1994 ble bransjeaktørene enige om ei hitliste basert på automatisk avlesing av salgstall over disk. En slik topp-20 ville erstatte VG-lista i sin daværende form samt de ymse konkurrentene, rett og slett fordi den var så «efterrettelig», som Aftenposten formulerte det. «Total hitliste-revolusjon», spådde den efterrettelige avisa. «Alle andre lister blir ren kuriosa sammenlignet med den nye VG-listen», sa VG, som i sitt forsett om å lage en offisiell salgsliste hadde alliert seg med Grammofongrossistenes (!) Forening. NRK ble med som tredje aktør på laget, og sto nå foran «sitt aller første ‘slagershow’ basert på virkelige salgstall». Prosjektsjef Odd Arvid Strømstad gledet seg til en autorisert liste som gjenspeilet det reelle musikksalget, men ønsket også å forme salget ved å «trekke fram nye navn» i programmet.[21] Han mener NRK særlig burde ta ansvar for norske artister.[22]
Vi trenger video
Artistene trengte den hjelpen de kunne få. En håndfull av artistene som solgte greit med singler, hadde rett og slett ikke lagd videoer på det tidspunktet singlene deres nådde Topp 20. Da var det utfordrende å gi spilletid til disse sangene. Norske utøvere syntes overrepresentert i denne gruppa.
En av disse artistene var nakenmodell «Lek»-Linda Johansen, som prøvde seg som dance-sanger i en angivelig trio ved navn Hype.[23] En fransk sang de gjenopplivet, solgte godt, og i mangel av video lipsyncet Johansen villig inne på Sagene brannstasjon, lokalet som tjente som Topp 20-studio denne dagen. Seinere ble det ferdigstilt en video som ikke overraskende spilte på mer enn det musikalske.
Det fikk lærere ved Bjarnetjønna skole i Sandnessjøen til å tenne – på den sinte måten. En lærer gikk i spissen og politianmeldte NRK for å vise denne og andre videoer som fungerte som «hyllest til det dyriske, pornografiske og okkulte». Slikt måtte være forbudt å sende mens barna var våkne.[24]
Det var dette med musikkvideo som kunstform… Klager og anmeldelser av NRK er imidlertid et tidløst fenomen, og ikke noe nytt som Johansen brakte inn.
Vi hintet innledningsvis til at programleder AK måtte introdusere en god andel eurodance i Topp 20s startfase. Noe sveitsisk og svensk, mest tysk, og etter hvert litt nederlandsk også. Men ikke bare dette, hvis vi ser på de første programmene i 1995. Musikalsk var Topp 20 nemlig hummer og kanari. Blekksprut og tukan. Gjedde og gjerdesmett.
Rockeinnslaget var påfallende. Seigmen representerte Norge, Guns ‘n Roses og Bon Jovi forsvarte noenlunde sin stilling fra 80-tallet, Sheryl Crows nærvær gledet steelgitarens connoisseurer, og helt i toppen lå The Cranberries og Green Day.[25] Sistnevnte band slo gjennom i Norge i 1995, i likhet med punk-kollegaene og medcalifornierne i The Offspring, nesten et år etter at de aktuelle albumene egentlig var lansert.[26]
Krumtapper som Madonna og Celine Dion bød på popballadene – etter hvert til subtile mishagsytringer fra programleder AK ettersom sangerne klamret seg til lista. Programlederen favoriserte ikke smektende ballader:
«Whitney Houston? Nei, der går grensen», svarte Dybdahl på spørsmål om hva hun var villig til å spille som dj. «Det har også vært idioter, bønder, som spør om jeg kan spille Sputnik! Herregud!», la hun til.[27]
Programlederen måtte likevel ha et åpent sinn til ganske mye av musikken, en holdning hun takket avdøde Tore Olsen i Puls for.[28] For da NRK nå for første gang satte seg fore å gi popfans MTV på norsk, gikk de til Oslos musikkliv og hentet inn en bransjepersonlighet som ikke var kjent i mainstream-segmentet, men som heller ikke fikk gå i fred i Bogstadvien.
Stjernestatus
«Anne Karine blir 28 år i mars, men føler seg ikke en dag eldre enn 16». Slik ble Topp 20s ferske programleder presentert.[29] Allerede i 1980 – en måned før hun fylte (ikke bare følte seg som) 13 år – var oslojenta Anne Karine Dybdahl på plass i musikkbransjen, som medarbeider i platesjappe. Allerede det ga en viss respekt i miljøet, før en lengre periode som en av Oslos mest ettertraktede dj-er i neste omgang førte til kontakt med NRK.
«Dybdahl ansees av de fleste som lytter til ‘U topp 20’ som skikkelig ‘hip’», oppsummerte mainstream-pressen.[30]
Skoleskofting for å henge i platebutikk var Dybdahl sikkert ikke aleine om, men stå-på-viljen gjorde at den ivrige kunden ble innlemmet i butikkens kollegium – først som gulvvasker. Da hun brukte minimalt med tid på dette og nærmere all tid på å sortere de musikalske katalogene, fikk hun like godt komme bak disken. Etter nesten tre år i sjappa Electric Circus vikarierte hun som daglig leder av hos Hit ‘n Run i Akersgata et halvår i 1982–83 – året hun fylte seksten.
– Electric Circus var den råeste platebutikken i Oslo, mimrer Dybdahl i dag. – Å jobbe der ga cred i musikkmiljøet.
Det er kanskje vanskelig for unge i dag å forstå platebutikkens rolle som møtested generelt, og spesielt det stedet man fikk tak i alt mulig innen musikk. Ansatte hos Gunnar Eide, som hadde monopol på konsertbilletter, kom innom med billettblokker, minnes Dybdahl. Etter å ha revet av ønsket antall billetter, tok Electric Circus imot kjøpelystne som formet køer rundt kvartalet ved store utgivelser og konsertbegivenheter.
En blogger tar fram den verbale stortromma om Electric Circus: «en kulturell oase og en hjørnestein – med et radikalt og innovativt miljø – innen byens alternative pulserende musikkliv»; «et pusterom innen byens musikk- og kulturliv, som ellers holdt på å bli kvalt av kommersialisme og forflatning». Ja, Electric Circus kunne kalles den «beste norske musikksjappa gjennom tidene». Noen mente den var blant de beste i Norden på sin tid.[31]
Electric Circus var Dybdahls springbrett. Å skrive for musikkavisene Puls og Beat, hadde ikke det også vært noe? Joda, viljen og evnene førte til jobb for Dybdahl her også. Om Tore Olsen i Puls ikke ved aller første høve leste anmeldelsene som han fikk i hånda av den unge kvinnen i platesjappa, så gjorde han det etter hvert, og hyret henne som altmulighjelp og seinere som plateanmelder.
Ansettelsesvilkårene i musikkpressen på denne tida ble framstilt som sympatiske, mildt sagt. I et ungdomsblad som Dybdahl også jobbet i, het det: «Kvalifikasjoner: Bør være bosatt i Oslo-omerådet [sic]» og ha «’Kjempepeil’ på artister/grupper, være villig til å være med på intervjuer/konserter o.l.».[32]
Villig til å være med på konserter og intervjue stjerner? Hvem var vel ikke det? Man måtte riktignok ha kjempepeil, og selv om det sto i anførselstegn, kunne selvfølgelig bare de med et genuint talent leve av skriving i lengden.
En som hadde kjempepeil var Tor Milde. Med jobb i Narvesen-konsernet viste han fram sin indre bladgründer da han i 1984 startet Hits. 80-tallsstjernene ble brettet ut i glanset magasin, som lovte et «’lekkert’, ‘dødskult’, ‘diggt’ og ‘supert’» produkt til prospektive abonnenter.[33] Estetisk sett – med nåtidas øyne – unndrar bladet seg enhver beskrivelse. På den tida det kom, derimot, lyktes bladet antakelig med det som var relevant, nemlig å treffe sin målgruppe på 18 år og nedover. Hvert nummer hadde flust med plakater, litt sangtekster man kunne klippe ut og ellers «bare ‘det aller nødvendigste’ av tekst».[34] Seinere ble redaksjonen utvidet, og det ble satset noe mer på intervjuer og anmeldelser. Leserbrevskribentene var på sin side påfallende opptatt av fødselsdatoen til de største stjernene. Og hvorfor ikke privatadressen til hver av stjernene i A-ha?
Dj og tv
Det være seg musikkblad eller tenåringsmagasin: Tida i musikkpressen «har vært min utdannelse», uttalte Dybdahl som fersk tv-programleder etter at hun ble valgt til å lede Topp 20.[35] Men det var langt fra alt. I tillegg hadde hun modelloppdrag i inn- og utland – for rockekjennere kan det nevnes at hun skjuler seg bak zombie-sminken på coveret til Backstreet Girls’ skive Party on Elm Street. Etter ei tid i rocke- og punkmiljøet skapte hun seg for alvor et navn i medie- og utelivsbransjen som house-dj.
Karriere som dj var ikke akkurat mot tidsånden. Elektronika fenget mange ører og ikke minst dansekropper.[36] 1. mai 1995 ble Hyperstate lansert med headlinere som Chemical Brothers og Prodigy. Norges største rave holdt det gående ut tiåret, mot slutten som trance-party.
Dj-ene «har fått en posisjon som mange tror vil erstatte rockestjernene», meldte VG i 1995. I dette miljøet spilte Dybdahl «stiften av de fleste gutta», og var helt i toppsjiktet hvor man ellers fant «DJ’er som Tommy T., DJ Abstract, DJ Straingtfruit [sic] og Geronimo», informerte Norges største avis.[37]
Kvinnelig dj var for all del en sjeldenhet. «I Oslo-natta kan du overraskes av at hun i platebaren er sjefen sjøl og ikke dama til DJ’en», skreiv Dagbladet i en reportasje om kvinnelige dj’er i 1992.[38] Historiker og utelivskjenner Nils Johan Ringdal slo i sin tid fast at Dybdahl, under navnet DJ AK, var «den første kvinnelige house- og teknoentusiasten i Norge».[39]
Senere spilte hun fast over en tiårsperiode ved flere av de etablerte klubbene i Oslo, samt en «drøss av jobber» på illegale steder. Til en journalist oppga hun over tjue spillesteder på ti år.[40]
For «offentligheten» ble hun først og fremst kjent som dj på Kristiania, en klubb drevet av «Olle» Thorvik og Ragnar Formoe. Dybdahl og Thorvik ble på begynnelsen av 1990-tallet utropt av enkelte til «byens heteste par». Klubben deres var minst like heit: «Kristiania er megahett. Kjempe-in», het det i Aftenposten, som ville dekke aftenlivet i hovedstaden, og rapporterte om lange køer og fornøyde mennesker – bortsett fra de som ikke slapp inn, da.[41]
Stedet besto av flere etasjer, med jazzklubb for kultureliten i øverste etasje, mens club- og housemusikk ble spunnet i den fasjonable førsteetasjen. Dj’er ble fløyet inn fra inn- og utland, ofte med store navn var ofte på plakaten. «Den kvinnelige, eksotiske diskjockeyen AK» var for eksempel ett av trekkplastrene, fortalte den sedvanlig velinformerte Aftenposten, da jazzmusikere improviserte oppå housemusikk under etiketten acid jazz.[42]
En viss eksotisisme var nok også det NRK så etter. Topp 20, for eksempel, skulle ha et nytt preg, gjøres «så hipt som det skulle være på den tida». En prosjektleder husker at Topp 20 ble ledet av «ei punka, rar jente» som var «mer outrert enn det som var vanlig i NRK».[43] NRK typecastet først Dybdahl til miniserien Thygesen, som ble spilt inn høsten 1994 og sendt flere ganger på NRK og SVT. Dybdahl forteller at casterne rett og slett hentet henne på kontoret på Kristiania, hvor hun på dagtid jobbet som bookingansvarlig. Samtidig som innspillingen foregikk ble hun så bedt om å lage en pilot for Topp 20, en pilot som ble antatt.
Ny stil etter et halvår
Vår historie om introduksjonen av Topp 20 slutter idet AK trådte ut av programmet, nemlig sommeren 1995. Fra høsten tok Hans Christian «HC» Andersen over, en haldenser som hadde mast seg til jobb i NRK Petre fra kanalen ble startet, og der ledet radio-sendingene av Topp 20.[44] Samtidig ble video jockey-stilen droppet til fordel for et timeslangt program med fast studio, gjester, konkurranser og – faktisk – mindre fokus på musikkvideoene. Programmet hadde nå en egen redaksjon på tre.[45] Kontrastene var mange til AK, den spareknivpregede størrelsen på crewet og det enslige, blå lerretet.
Årsakene til at NRK droppet det vi for enkelhets skyld kan kalle «MTV-stilen», og fordyret programmet, kan være flere. Åpenbart var merkenavnet Topp 20 nå innført etter AKs pilotepisode og påfølgende halvår som programleder. For NRK lå det mindre risiko i å satse penger på programmet nå som det var innarbeidet i målgruppa. Vi husker at NRK opplevde «seerflukt» blant yngre, og kan ha vært nølende til å satse penger på et program til en målgruppe som kanskje ikke ville se på NRK i det hele tatt.
Dybdahl hadde vært kvalifisert til å lede et studioprogram med flere gjester. En må imidlertid også kunne slå fast at hennes etterfølgere forfulgte sine tv-karrierer mer aktivt enn Dybdahl gjorde.[46] Hun så på programlederjobben mer som «nice to have» enn «need to have»,[47] og kombinerte den fortsatt med dj-jobber. Spilling til klokka 05 i helgene satte unektelig et preg på 9–16-jobbingen i NRK hvor det for eksempel ble holdt redaksjonsmøter på mandager.
Hadde utvidelsen til studioprogram skjedd under hennes tid, er det mulig hun hadde fått spilt mer på bakgrunnen som musikkjournalist. Vi har altså et lite paradoks i at programlederjobben som videojockey ikke var nok å kjempe for – en beslutning som for øvrig kan revurderes i etterpåklokskapens lys – mens programledererstatteren nettopp fikk utvide med intervjuer, gjester og jobbe i en større redaksjon.
Da ZTV gikk grundig i dørken i 1996, og TV 2-programmet VTV samme år ble erstattet av mer interaktive varianter, var den minimalistiske videojockeyen borte fra norske skjermer. Musikken var ikke helt den samme, heller. Ett år etter at Topp 20 startet, var eurodance steindødt, og rocken også forvist fra listene med noen få, hederlige, norske unntak av Motorpsycho og Seigmen.[48] Sjangerskifter fører fra tid til annen til skiller mellom de som holdt på visse sjangre, og de som til enhver tid likte listepopen uansett hvordan den hørtes ut. De sistnevnte fulgte trygt med Topp 20-toget videre mot et nytt årtusen, de førstnevnte utforsket seg videre nedover i særhetens musikalske gruveganger.
***
Morten Haave er master i historie fra Universitetet i Oslo (2012). Faglig hovedinteresse er politiske strømninger i moderne tid, særlig motstrømsbevegelser som antimilitarismen, som masteroppgaven Fredrik Monsen og antimilitarismen fram til 1915 handlet om. Andre interesser er idrettshistorie og lokalhistorie.
***
Kilder
Kildehenvisninger finnes i fotnotene, herunder presse som er brukt sporadisk, men for ordens skyld vil jeg liste opp de blader og tv-programmer som er undersøkt systematisk, samt intervjuer som er gjort:
Blader
Hits (1984–1985)
Pop (1984–1988)
Smash (1985–1986)
Tv-programmer
Fårschpil (1996)
Norsk Roxkring Kasting & Co (1993–1994)
Thygesen (1996)
Topp 20 (1995)[49]
Toppop (1987–1989)
Intervjuer
Anne Karine Dybdahl
Henrik Hansteen
Karin Julsrud
Odd Arvid Strømstad
Fotnoter
[1] Hovedkilder i denne artikkelen er sitater fra tv-serien, tilgjengelig på https://tv.nrk.no/serie/vg-lista-topp-20-tv; videre intervjuer med Anne Karine Dybdahl 2.12.2015 og 6.4.2016 samt Dybdahls utklippsmappe inneholdende utklipp, plakater, attester o.l. Alle utklipp som er offentlige, det vil si fra medier, er derimot spesifisert i fotnotene.
[2] «Turbodame fra Tåsen» av Helle Benedicte Berg, Spirit, dato ukjent (fra utklippsmappe).
[3] «ZTV – friskt og døende» av Andreas Wiese, Dagbladet 10.6.1996
[4] Intervju med Odd Arvid Strømstad 16.3.2016
[5] Artistene-eksemplene er tatt fra siste utgave av TopPop, som gikk 28.4.1989. Dette og resten av TopPop kan sees på http://tv.nrk.no/serie/toppop.
[6] Intervju med TNT av Anne Karine Dybdahl, Hits 10/1985
[7] Intervju med Odd Arvid Strømstad 16.3.2016
[8] Disse begrepene henger også tett sammen med «Ball-genser». Programredaktør i P4, Anders Opsahl uttalte for eksempel: «Mange av oss blir aldri lei av all den gode musikken fra 80-tallet […] Her er det bare å drømme seg tilbake til syrevaska jeans, BALL-genser, tupert hår, pulsvanter, The Breakfastclub, Pat Sharp og Pusurdagbøker». «P4 lanserer riksdekkende 80-tallskanal» av Mari Hagerup, radio.no 26.8.2015
[9] Renberg, Tore (2006). Farmor har kabel-tv / Videogutten. Oslo: Oktober forlag
[10] «Da NRK ble kult» av Ulrik Eriksen, Dagbladet 29.7.2010. «Her startet Morten Tyldum sin karriere», NRK.no 22.2.2015.
[11] Lille Lørdag skulle egentlig være et uironisk kulturprogram, men sneik inn mye tull, jf. «Ironien er død, leve ironien» av Eirik Bergesen, Minerva 1/2016, s. 19
[12] «NRK-løft for å kapre unge seere» av Solbjørg Kristiansen, Aftenposten Aften 2.2.1995
[13] «– Oversvømmes av søppel-tv» av Helge M. Markusson, Nordlys 7.10.1994
[14] «Profilen: 10 minutter med Karin Julsrud» av Einar Solvoll, Aftenposten Aften 7.10.1994
[15] «Forlater ‘U’» av Jørn Pettersen, VG 30.12.1994
[16] Smedstad, Anders Kranmo (2013). Livet til en norsk boss. Oslo: Kontur forlag, s. 37.
[17] «Et funn […] Det kan derimot ikke den balalaika-brølende yep-yep-yep Harry-figuren, Howard, sies å være for samme kanal. Howard var riktig ille i Petre også, men hans utseende egnet seg i det minste noe bedre for radio. ‘Fårschpil’ heter programmet han og Beate, en kvinne som kler ham godt, både utseendemessig og i programlederstil, plager de uheldige seerne med». «Sett og hørt» av Astrid Kolbjørnsen, Bergens Tidende 3.11.1996
[18] http://tv.nrk.no/serie/norsk-roxkring-kasting-og-co
[19] Engelsk Wikipedia har en liste over liste over lister. De eneste med fantasi nok til å utfordre Wikipedia-kollegiet, er således det norske byråkratiet, hvor Helsedirektoratet har konsipert Retningslinjer for retningslinjer.
[20] «Ny norsk hitliste» av Sturle Scholz Nærø, Aftenposten Aften 6.6.1991; «Ny toppliste for radio» av Leif Gjerstad, NTB 30.8.1991; «Vil stoppe platesnusk» av Bjørn Westlie, Dagens Næringsliv 8.10.1991; «Prøvde å manipulere hit-lister» av Bård E. Hansen, VG 29.11.1991; «Virker Radio Topp 20?» av Erik Valebrokk og Tom Skjeklesæther, Dagens Næringsliv 20.1.1992
[21] «NRK blir enerådende med nytt platebarometer: Total hitliste-revolusjon» av Sturle Scholz Nærø, Aftenposten 8.11.1994; «Ny og bedre VG-liste» av Espen A. Hansen, VG 9.11.1994; «Strek-koder blir hitlister» av Baard O. Aakvaag, NTB 24.1.1995. Rebellene i ZTV lanserte sin «Akers Mic-lista» på tv høsten 1995. «Hit-liste på ZTV», Aftenposten Aften 7.8.1995
[22] Intervju med Odd Arvid Strømstad 16.3.2016
[23] Wikipedia på både norsk og engelsk forteller at gruppa besto av Linda Johansen «og to rappere». Ingen av nettsidene har tatt bryet med å navngi disse rapperne. På singelcoverne, hvor Johansen stilte i de mest campete positurer, framsto de mest som livvakter hentet fra den mer lyssky delen av det colombianske samfunn. Se https://www.discogs.com/artist/198488-Hype-2
[24] «Kjøpe-pupper … … på NRK politianmeldt», VG 8.6.1995
[25] Topplista for første tv-utgave av Topp 20 kan også leses på http://lista.vg.no/liste/topp-20-single/1/dato/1995/uke/5.
[26] «Dookie og Smash i 20» av Morten Haave, Fortid.no 7.5.2014.
[27] «– Blir liksom kongen på haugen» av Terje Akerhaug, Arbeiderbladet 13.2.1993
[28] «VG-lista i alle kanaler» av Catharina Jakobsen og Helge Mikalsen, VG 28.1.1995
[29] «VG-lista i alle kanaler» av Catharina Jakobsen og Helge Mikalsen, VG 28.1.1995
[30] «Sindig kuul dame» av Arve Henriksen, Aftenposten 17.2.1995
[31] «Den legendariske musikksjappa Electric Circus» av Morten Christensen, Whiskytobakk (blogg)
[32] Lederartikkel, Hits 6/1985
[33] Hits 2/1984. Merk at selv «supert» var så slangpreget at ordet måtte settes i anførselstegn.
[34] «Nytt norsk pop-blad» av Morten Stensland, VG 6.10.1984 s. 57, jf. «Pop-blad selger godt», VG 6.12.1984 s. 39
[35] «Sindig kuul dame» av Arve Henriksen, Aftenposten 17.2.1995
[36] To tyske journalister tok sjansen på å erklære «XTC-generasjonen», vel et ordspill på generasjon X, for velbefestet i kulturen. Leser man journalistenes bok om emnet, later det til at de trodde at techno- og housekulturen brakte fram så mye positivt i mennesket (ekstase gjennom dans, kjærlighet, toleranse overfor fremmede, liberalitet og så videre) at kulturen ville transcendere trendskiftenes sykliske logikk. Se Böpple, Friedhelm og Küfer, Ralf. XTC-generasjonen: ungdom, tekno, dans og ekstase. Oslo: Aschehoug (oversatt av Nils Johan Ringdal). En av de mange feilene forfatterne gjorde i dette resonnementet var å totalt neglisjere hip hop-bølgen.
[37] «1000 kroner timen for å spille plater hele natta» av Ronny Berge, VG 7.4.1995
[38] «Jenter med ‘groove’» av Torunn Liven, Dagbladet 14.8.1992. Ingressen ble plagiert seinere: «Diskjockey. Livsstil og jobb» av Gerd Morstøl, Det Nye 2/1993
[39] Ringdal, Nils Johan (1997). «Etterord», i: Böpple, Friedhelm og Küfer, Ralf. XTC-generasjonen: ungdom, tekno, dans og ekstase. Oslo: Aschehoug, s. 173
[40] «Jenter med ‘groove’» av Torunn Liven, Dagbladet 14.8.1992
[41] «Svett Kristiania-natt» av Sturle Scholz Nærø, Aftenposten 31.1.1992
[42] «’Gulltempel’ på Kristiania» av Sturle Scholz Nærø, Aftenposten 20.4.1995
[43] Intervju med daværende prosjektleder, mars 2016.
[44] For ordens skyld må vi legge til at Andersen selvsagt også vant en audition. Men for å komme på den, hadde han etter sigende sendt «ørten» brev til NRK hvor han hevdet «hardnakket at jeg ville være et ‘funn’ for dem». http://www.hcandersen.no/HC_Andersen/Om_HC.html
[45] https://tv.nrk.no/serie/vg-lista-topp-20-tv/FBUB08000495/07-09-1995
[46] I dag regner Dybdahl Andersen og Nicholas Carlie som de beste Topp 20-programlederne.
[47] Disse uttrykkene er ikke direkte sitert fra Dybdahl.
[48] Se http://lista.vg.no/liste/topp-20-single/1/dato/1996/uke/5, hvor Seigmen hadde hele to låter.
[49] Det finnes langt flere årganger.
